Eva Høgberg
Håndbok i grammatikk
og språkbruk
Norsk for innvandrere
FORLAGET
FAG
OG
KULTUR
© 2000 Forlaget Fag og Kultur AS
1. utgave
/
3. opplag 2006
Forlagsredaktør: Per Lien
Sats og layout: Mac & Alt, Morten Strandhus
Illustrasjoner: Elisabeth P. Langeland (hovedillustratør) og Kari Kahrs (s. 55)
Omslagsdesign: Stork Design
Grafisk produksjon: Interface Media as, Oslo
ISBN 978-82-11-00460-4
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt
avtale med Forlaget Fag og Kultur cv enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,
interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan
straffes med bøter eller fengsel.
Forord
hwrnsjoncn med denne boka er å gi kursdeltakere og lærere et praktisk hjelpemiddel i
irt>eidet med grammatikk og språkbruk. Håpet er at boka skal gjøre lærerens under-
Tisningshverdag
enklere, og at den skal være en hjelp for kursdeltakere til å forstå og
mestre språket.
Den første delen av boka består av mer formell grammatikk, og her forsøker

v. først og fremst å gi gode oversikter over systemer og regler. Grammatikken er i
stadig utvikling. Blant annet er hele ordklassesystemet for tiden under vurdering og
revisjon. Vi har forsøkt å dele ord opp i praktiske grupper, og noen (til dels) nyere
armer som vi mener er mer klargjørende, er tatt i bruk. Spissfindige diskusjoner om
hva et ord «er», mener vi har liten hensikt (men det kan jo være interessant ), ordets
funksjon eller bruk i en sammenheng må være det viktigste. Setningsanalyse er ikke
ickdagt, men vi har beskrevet setningsledd og vist ordstilling i flere eksempler.
Ordlaging er omhandlet i en avdeling for seg.
I språkbrukdelen er det mange eksempler på hvordan språket kan formuleres
: forskjellige sammenhenger, for eksempel til å spørre eller svare, å argumentere,
beskrive eller sammenligne. Det er lagt stor vekt på tekstbinding og ikke minst
hvordan subjunksjoner, konjunksjoner, adverb og preposisjoner kan brukes til å
fortelle om tid og sted og uttrykke forskjellige logiske relasjoner.
Grammatiske termer
Grammatiske termer er under vurdering, og vi har tatt i bruk enkelte betegnelser som
kan være nye eller uvante også for mange lærere. I stor grad har vi fulgt Språkrådets
anbefalinger. Vi mener at disse termene er mer klargjørende, og anbefaler å bruke
dem. De viktigste betegnelsene som finnes i boka, følger her:
Betegnelser brukt i boka: Tidligere/alternativt:
Helsetning
Leddsetning
Fokus
Genus
Maskulinum
Femininum
Nøytrum/nøytrumsord
Hovedsetning (eventuelt
+
bisetning)
Bisetning

Forfelt (i helsetning)
Subjektsform/nominativ
Avhengighetsform/akkusativ Objektsform (av personlige pronomen)
Possessiver
Demonstrativer
JCvantorer
Eiendomspronomen
Påpekende pronomen
Ord for mengde (har hatt varierende betegnelser)
Partikkelverb
Presens perfektum
Presens futurum
Preteritum perfektum
Preteritum futurum
Modalverb
Konjunksjoner
Subjunksjoner
Sammensatte verb
Perfektum
(Første) futurum
Pluskvamperfektum
Fortidsfuturum, første kondisjonalis
Modale hjelpeverb
Sideordnende konjunksjoner
Underordnende konjunksjoner
logiske relasjoner Samlebegrep for årsak,
følge,
hensikt,
vilkår,
motsetning

Innhold
Del 1 - Grammatikk
Setninger, setningsledd og
ordstilling
Helsetninger og leddsetninger side 7
Setningsledd side 8
Ordstilling side 9
Ordstilling i en helsetning side 9
Ordstilling i en leddsetning side 9
Helsetning og leddsetning -
sammenligning av ordstilling side 9
Variasjoner i ordstillingen side 11
Som-setninger side 12
Det og det-setninger side 13
Det side 13
Det-setninger side 14
Presentering side 15
Utbryting side 15
Ordklasser
Substantiver side 17
Egennavn
—
fellesnavn side 17
Sløyfing av artikkelen side 17
Oversikter - ubestemt form entall og flertall side 18
Substantiver med bare flertall side 20
Substantiver uten flertall side 20
Fra ubestemt til bestemt form side 20
Bruk av formene side 21
Genitiv side 22

Pronomen side 23
Personlige pronomen side 23
Bruk av pronomenformene side 23
Resiprokt pronomen side 23
Ubestemte pronomen side 24
Possessiver side 24
Min/din/hans/hennes/vår/deres side 24
Sin/si/sitt/sine side 25
Demonstrativer
Adjektiver
Om samsvarsbøyning
Oversikt over samsvarsbøyningen
Bruk av formene
Om presens partisipp
Om perfektum partisipp
Gradbøyning
Tallord
Grunntall og ordenstall
Kvantorer
Oversikt over vanlige kvantorer
All-alt-alle
Nok
Ingen og ingenting
Begge (to)
—
ingen av dem
Begge deler
—
ingen av delene
Mer om kvantorer for mengder som kan

Noe/noen
Intet
Hel og halv
Om flertallskvantorer
Mer om kvantorer for utellelige mengder
Litt og lite
Verb
Bøyning av regelrette svake verb
Bruk av verbformene
Verbformenes plass i en setning
Uregelrette svake verb
Sterke verb
S-verb
Presenssystemet
—
om nåtiden
Preteritumssystemet
—
om fortiden
Framtid
Rekkefølge av handlinger i framtid
Imperativ
Passiv
Modalverb
Verbgrupper side 47
Bøyningsgrupper side 47
Hovedverb og hjelpeverb side 47
Infinitivsverb side 47
Aktivitetsverb, overgangsverb
og tilstandsverb side 47

Bevegelsesverb side 48
Stillingsverb side 48
Transitive og intransitive verb side 49
Parverb side 49
Refleksive verb side 49
Være og bli side 50
Adverb side 51
Oversikt over forskjellige adverb side 51
Stedsadverb side 52
Gradsadverb side 53
Heller side 53
Modale adverb side 54
Preposisjoner side 55
Konkret stedsbetydning side 55
Litt mer om i og på side 55
Preposisjonsuttrykk side 56
Konjunksjoner side 58
Subjunksjoner side 59
Så side 60
Ordlaging
Sammensatte substantiver side 61
Verbalsubstantiver side 62
Substantiver som ender på -het, -dom
og -skap side 62
Adjektiver side 63
Sammensatte verb side 63
Partikkelverb side 63
Passiv og annen bruk av partikkelverb side 64
Verb av substantiver side 65
Ordlaging med prefiksene u- og mis- side 65

Del 2 - Språkbruk
Å skrive en tekst
side 67
Argumentasjon - diskusjonsuttrykk side 68
Synes/tror/mener
side 68
Tekstbinding
side 69
Forskjellige beskrivelser
side 70
Rom/bilder/landskap
side 70
Personer
side 70
Handlinger
side 71
Sammenligning
side 72
Noen vanlige sammenligningsuttrykk
side 72
Annerledes eller forskjellig
side 73
Sammenligningssetninger
side 73
Eieforhold
side 74
Spørsmål og svar
side 74
Kortsvar
side 75

Spørsmål med spørreord
side 75
Indirekte tale og tanke
side 76
Tid
side 77
Tidsuttrykk med preposisjoner m.m.
side 77
Leddsetninger om tid
side 79
Tidsadverb
side 79
Rekkefølge i tid
side 80
Samtidighet
side 81
Perioder
side 81
Frekvens
side 82
Stedsuttrykk
side 83
I - på - hos - til
side 83
I - på
side 84
Logiske relasjoner
side 84
Årsak og følge
side 85

Hensikt
side 86
Motsetning
side 86
Vilkår—betingelse
side 87
Hypotetiske vilkår
side 88
Ønsketenkning?
side 88
Stikkord
side 89
Del 1 Grammatikk
Setninger, setningsledd og ordstilling
Helsetninger oq leddsetninger
Vi har to hovedtyper av norske setninger: helsetninger og leddsetninger.
A En helsetning er en selvstendig enhet. Vi har tre typer helsetninger:
1 Fortellende:
Vi skal spise middag klokka fire.
I går snakket jeg ikke med noen.
2 Spørrende:
Har du lyst på en kopp kaffe?
Hvor mange deltakere er det på kurset?
(se side 74)
3 Oppfordrende: Vent litt! Ikke rop så høyt!
Oppfordrende setninger har ikke subjekt. Verbalet står i imperativ.
Oppfordrende setninger omtales under Imperativ (se side 44).
B En leddsetning er alltid et ledd (eller del av et ledd) i en helsetning:
Helsetning Leddsetning
Vi skal spise middag når vi kommer hjem.*

Leddsetning Helsetning
. 1
Selv om været var elendig, gikk vi en lang tur.
* Når skal vi spise middag? Både «klokka fire» og «når vi kommer hjem» forteller om
tid og blir adverbialer i en helsetning. Men «når vi kommer hjem» har både subjekt og
verbal og er selv en setning - en leddsetning.
En leddsetning begynner alltid med en subjunksjon (her: «når», «selv om») og står
(vanligvis) først eller sist i en helsetning. Når leddsetningen står først, setter vi komma
etter den.
Av leddsetninger har vi tre hovedtyper
1 Substantiviske: at-setninger og indirekte spørresetninger
2 Adjektiviske: som-setninger
3 Adverbiale: om tid, årsak, følge, hensikt, vilkår, motsetning og sammenligning
Substantiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent på samme måte som substantiver,
adjektiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent som adjektiver og adverbiale
leddsetninger omtrent som adverb. Du ser eksempler på mange leddsetninger under
Ordstilling på side 9. Se også Subjunksjoner på side 59.
7
Setningsledd
Når vi skal skrive norske setninger riktig, er det viktig å vite hva slags ledd en setning
kan bestå av, og hvilken rekkefølge vi pleier å plassere leddene i (se Ordstilling på
sidene 9 - 11). Verbet bestemmer hvor mange og hva slags ledd det må eller kan være
i en setning. En setning må ha subjekt og verbal. I tillegg kan den kan ha objekt eller
predikativ og/eller adverbialer.
Verbal (V): Verbalet består alltid av verb.
VI:
presens eller preteritum. V2: infinitiv eller perfektum partisipp
Subjekt (S): Den som «gjør» verbalet i setningen, ofte person eller det
Objekt (O): DO
=

direkte objekt, IO
=
indirekte objekt
Direkte objekt forteller vanligvis hva subjektet har eller ser eller gjør
noe med: Anne og Harald har kjøpt
leilighet.
I går så jeg en godfilm.
Ida liker å sy. I noen setninger har vi også et objekt (IO), som forteller
hvem eller hva subjektet gjør noe for eller til: Hun gav blomstene
(=
IO)
vann (= DO). Indirekte objekt uttrykkes noen ganger med til. Da står
det etter DO: Han sendte henne (IQ) ei pakke (DO). Han sendte ei
pakke (DO) til henne (IO). S og O bruker samme slags ord, for
eksempel substantiv, pronomen eller infinitiv med å.
Predikativ (PIV):
Etter bli, hete, kalles, vare og se ut får vi et ledd som kalles predikativ.
Dette leddet består vanligvis av et substantiv eller et adjektiv og beskriver
eller forteller noe om subjektet:
Han heter Per, men han kalles Pelle.
Han er lege. Han ser alltid glad ut.
Når predikativet er et adjektiv*, må vi bøye det:
Bilen et
gammel.
Huset er
gammelt.
Trærne cx gamle.
Han ble
sint.
De ble sinte.

Predikativ skal stå på samme setningsplass som objektet, så derfor er det
sjelden nødvendig å tenke mye på om et ledd er objekt eller predikativ.
* Når et adjektiv står etter former av vare og bli, sier vi at det står
predikativt.
Setninger, setningsledd og ordstilling
Adverbial (A): Al
=
setningsadverbial: ikke/også/aldri/kanskje/sikkert (og flere)
De fleste setningsadverbialcr forteller noe om frekvens (sc side 82)
eller grad av sikkerhet (se side 54).
Adverbial i A2 (eller Fokus) forteller vanligvis om:
tid: Når? Hvor lenge/ofte? Per kom for en time siden.
sted: Hvor? Per kom hit. Han er her nå.
måte:
Hvordan? Per kom med bussen.
årsak eller hensikt: Hvorfor? Han kom for å besøke meg.
For noen adverbialer kan vi av og til velge mellom Fokus, Al og A2.
Pi fokus-plassen kan alle slags setningsledd stå. Et ledd blir vanligvis fremhevet når vi
sener det i fokus. Se Tekstbinding på side 69.
Ordstilling
A Ordstilling i en helsetning
Forfelt
Midtfelt
Sluttfelt
1
2
3
4
5 6 7
Fokus Verbal 1 (Subjekt) Adverbial 1 Verbal 2

Objekt/
Adverbial 2
S/A/O
VI
(S)
Al
V2 Predikativ måte-sted-tid
PRESENS
ikke,
aldri, INFINITIV
dier
antakelig
eller
PRETERITUM
(og flere)
PERf.PART.
Pl plass 1 (fokus) står vanligvis subjekt, tid, sted eller spørreord.
Ved inversjon står subjektet på plass 3. Det kan også bytte plass med Al,
«e
Variasjoner
på side 11, punkt A.
B Ordstilling i en leddsetning
Forfelt
Midtfelt
Sluttfelt
1
2
3 4
5
6

7
(subjunk- Subjekt Adverbial 1
Verbal 1 Verbal 2 Objekt/
Adverbial 2
sjon) S
Al
VI V2
Predikativ
måte-sted-tid
i:
ikke,
aldri, PRESENS INFINITIV
_ *om antakelig eller eller
_ hvis m.fl. (og flere)
PRETERITUM
PERF.PART.
C Helsetning og leddsetning - sammenligning av ordstilling
Helsetninger Leddsetninger
- kan ha forskjellige ledd på første plass
- r_ir alltid VI på andre plass
- har setningsadverbialer (= Al)
mellom verbalene (VI og V2).
—
begynner alltid med subjunksjon
—
får subjektet på andre plass
- har setningsadverbialer (= Al)
foran begge verbalene (VI og V2)
- har alltid VI og V2 rett ved siden av hverandre
- '. sluttfeltet er leddsetninger og helsetninger like.

9
D Eksempler på helsetninger uten leddsetning
Fokus
VI
(S)
Al
V2
o/prv
A2
Babyen sover.
Sover babyen?
Hvor bor Ali nå?
Per hadde
glemt
å kjøpe melk i går.
Om kvelden leser vi ofte de nye avisene.
Liv og Ida reiste
de nye avisene.
med buss til Oslo i går.
Ola
gav
Ida ei bok
på fødselsdagen.
Den boka
hadde
hun
ønsket seg
lenge.
I Bergen
regner det

seg
nesten hver dag.
Kristian har aldri vært i Bergen.
Hva slags ledd står på
fokus-plassen
i de forskjellige setningene?
E Eksempler på leddsetninger
(subjunksjon)
S
A VI V2
O/PIV
A

at han ville slutte
å røyke
som
står
ved vinduet
da Jon hadde spist
frokost
fordi Pål
alltid kom
for sent
hvis du ikke kan komme
i morgen
selv om Ida
var
veldig sulten
for at
hun ikke skulle fryse

F Helsetninger med leddsetningene (fra E) på plass
Fokus VI
(S)
Al V2
O/PIV
A2
I går
sa
Per at han ville slutte å røyke.
Jenta som står
ved vinduet, kommer
sikkert
fra Italia.
Da Jon hadde
spist frokost, begynte han
straks å vaske opp.
fordi Pål alltid
kom for sent.
Læreren var irritert
fordi Pål alltid
kom for sent.
Mormor blir nok lei seg
hvis du ikke kan
Selv om Ida var
lei seg
komme i morgen.
veldig sulten, spiste hun ikke
noe.
Anne kjøpte ei varm jakke
for at hun ikke

skulle fryse.
Setningsskjemaene ovenfor passer ikke for alle setningstyper, for eksempel passer ikke en del setninger
med to verb inn. Men de er egentlig en kombinasjon av to helsetninger som har samme subjekt.
Da kan vi sløyfe subjektet i den siste:
Markus
sitter
på rommet sitt.
Markus drømmer om kjæresten sin.
= Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin.
I leddsetning: Hun sier at Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin.
aetnmqer, setningsledd og ordstilling
Variasjoner i ordstillingen
A Ikke (og andre setningsadverbialer) står vanligvis foran subjektet
(ved inversjon*) hvis
1 subjektet er et egennavn: Er ikke Tromsø en koselig by?
2 subjektet er et annet substantiv: Kommer ikke bussen snart?
3 subjektet er et pronomen som har trykk i setningen:
I dag vil ikke jeg vaske opp! Det kan vel du gjøre!
* Når subjektet står etter verbalet.
B Objektet kommer foran ikke hvis det er et pronomen uten trykk og verbalet står
i presens eller preteritum:
Jeg hørte bussen, men jeg så den ikke.
Han fortalte det ikke til noen. Etterpå fortalte han det ikke til noen.
Anne liker seg ikke i Oslo. I Oslo liker hun seg ikke.
C Vi kan ofte velge om vi vil sette en verbpartikkel foran eller etter et substantiv
som er objekt, men partikkelen skal stå etter et pronomen:
Du må slippe ut katten! Du må slippe katten ut! Du må slippe den ut!
Har du slått av radioen? Nei, jeg har ikke slått den av.
Del 1 Grammatikk
Som-setninger

Som-setninger kalles adjektiviske leddsetninger fordi de på omtrent samme måte som
adjektiver kan brukes til å beskrive ting og personer. Vær oppmerksom på:
A Som kan samtidig fungere både som subjunksjon og subjekt i leddsetningen:
Ida har en katt. Katten heter Mons. -> Ida har en katt som heter Mons.
B Hvis som ikke fungerer som subjekt i setningen, kan vi sløyfe som
(men det blir likevel leddsetning):
Ida har en katt. Hun har fått den av Per. -> Ida har en katt {som) hun har fatt av Per.
Ida fikk en katt. Katten heter Mons. -> Katten {som) Ida fikk, heter Mons.
C Som kan ikke ha preposisjon foran seg:
Ida har en katt. Hun er veldig glad i den. -> Ida har en katt {som) hun er
veldig glad i.
D Som-setninger er litt spesielle, for de er vanligvis bare del av et ledd i setningen:
Leddsetning Helsetning
I subjektet:
1
S
VI Al O
Damen
som kolliderte med Per i går,
hadde ikke førerkort.
Helsetning Leddsetning
I objektet:
VI S V2
O
Har du tatt avisen som lå på bordet?
Helsetning Leddsetning
S VI A2
I et adverbial: De bor
i et lite hus som ligger helt i strandkanten.
Andre setninger med som kan du finne under Sammenligningssetninger på side 73.

12
Setninger, setningsledd og ordstilling
Det og det-setninger
Det
Ordet det bruker vi mye i stedet for eller sammen med nøytrumsord i entall
på samme måte som vi bruker den for maskuliner og femininer i entall og de for
flertallsord.
Da kan det (og den og de) være:
A
Personlig pronomen
for et substantiv:
Anne skrev et brev. Hun sendte det (= brevet) til mormor.
Per har vasket bilen. Den (= bilen) var fryktelig skitten.
Hvor er brillene mine? De (= brillene) ligger på bordet.
B
Bestemt artikkel
foran adjektiv:
Anne skrev et langt brev. Hun sendte det lange brevet i går.
Per har en gammel bil. Den gamle bilen var fryktelig skitten.
Ida har kjøpt nye briller. Men hun vet ikke hvor de nye brillene er.
C
Demonstrativ
(da far ordet trykk
når vi snakker):
Bor Per i dette huset? Nei, han bor i det (huset).
Kan jeg låne denne boka? Nei, men du kan gjerne låne den (boka).
Disse skoene er for små! Er de skoene større?
Men det kan vi i tillegg bruke på flere andre måter:
D
Som pronomen også for

maskuliner, femininer eller
flertallsord i ubestemt form:
Har du en sigarett? Nei, det har jeg ikke.
Jeg trenger ei skrivebok. Det kan du kjøpe i bokhandelen.
Kan jeg få noen servietter? Det har jeg dessverre ikke.
E
Som pro-ord for
forskjellige ledd
eller hele setninger:
Liker du å gå på ski? Ja, det gjør jeg.
Du har en svart flekk på nesa. Har jeg det!
Per er syk. Jeg vet det.
F
Som ubestemt pronomen
(som subjekt eller objekt i
forskjellige setningstyper):
Regner det? Nei, det regner ikke nå.
Det er en flekk på nesa di. Er det det? (siste det er pro-ord)
Hvordan har du det? Jeg har det ganske bra nå.
G
Som demonstrativ når vi presenterer,
spør om eller svarer på spørsmål om noe
nytt eller ukjent som ikke er nær oss.
Dette er en veps, og det er ei humle.
Hva er det? Det* er ei flue.
Hvem er det? Det* er foreldrene til Siv.
*Demonstrativ hvis det blir sagt med trykk, ubestemt pronomen hvis det blir sagt uten
trykk.
Se også Demonstrativer på side 25, Det-setninger på side 14, Presenteringer på side 15
og Utbryting på. side 15.

Del 1 Grammatikk
Det-setninger
Ordet det brukes mye og på mange forskjellige måter på norsk. Det kan erstatte
enkeltord, ledd eller hele setninger (se «Det» på side 13). Vi bruker det som subjekt i
flere typer av setninger, særlig fordi det på norsk ikke er vanlig å plassere tunge ledd
eller ny informasjon i begynnelsen av en setning.
A Alle norske setninger må ha et subjekt. Hvis det ikke finnes et annet subjekt som
passer, bruker vi det. Det gjør vi i en del setninger om været, om tid og i mange
upersonlige konstruksjoner, blant annet i passiv.
Det regner.
Det snør.
Det er nydelig vær.
Det er varmt og godt.
Det er fredag i dag.
Det er den 3. oktober.
Det gjelder annonsen i avisen i går.
Det ringer!
Det har begynt å regne.
Gjør det fryktelig vondt?
Hvordan står det til med deg?
Det sies at
Det ble sunget
B Infinitivskonstruksjoner og at-setninger regner vi som tunge ledd. Derfor er det
vanlig å plassere dem til høyre i setningen og bruke det som subjekt. Vi bruker alltid
nøytrumsformen av adjektivet.
Adjektiv
Det er
sunt
Det var
morsomt

Er det vanskelig
Det er
utrolig
Er det
sant
å spise mye frukt.
å treffe de gamle vennene mine.
å lære norsk?
at noe slikt kan skje i våre dager,
at Petter har vunnet i tipping?
I setningene ovenfor kan vi si at infinitivskonstruksjonen eller at-setningen er
potensielt eller logisk subjekt. Det er grammatisk subjekt. Det er likevel mulig å
sløyfe det i begge setningstypene ovenfor. Da ser vi at infinitivskonstruksjonen og
at-setningen blir subjekt:
Å spise mye frukt er sunt.
At noe slikt kan skje i våre
dager,
er helt utrolig.
C I enkelte sammenhenger med verbet ha må vi ha det i objektet:
I går hadde vi det veldig hyggelig.
Hvordan har du det? Har du det bra nå?
Han har det bra/morsomt/vanskelig nå for tiden.
Sammenlign med uttrykkene det er ovenfor.
14
Setninger, setningsledd og ordstilling
Presentering
Første gang vi nevner noe eller presenterer noe, bruker vi ubestemt form av
substantivet. Slik ny informasjon plasserer vi sjelden først i en setning. Vi lar
setningen begynne med det eller et adverbial og plasserer den nye informasjonen på
objektplassen:

Det bor mange familier i blokka vår. I blokka vår bor det mange
familier.
Det ligger et brev og venter på deg. Står det noe nytt i avisen?
Det står en bil utenfor huset. I natt falt det mye snø.
Merk om presenteringer:
A Det er subjekt og står som vanlig i forfeltet eller på tredje plass i setningen.
B Det logiske subjektet står på objektplassen.
C Vi bruker bare ubestemt form av substantivet.
D Vi kan ikke bruke verb som tar objekt. Presenteringer er vanligst med verb som
vare og bo, bevegelsesverb, stillingsverb og overgangsverb.
1
2
3
4
5
6
7
FOKUS
VI
(S)
Al V2
o/prv
A2
Det
bor
mange familier
i blokka vår.
I blokka vår
bor
det

mange familier.
Står det
noe nytt i avisen?
I natt
har
det ikke falt så mye snø.
Det
var
en gang ei lita rød høne.
Bare ett verb kan stå på andreplassen i en setning. Hvis vi har to verb i presens
(eller preteritum), kommer det andre verbet etter det logiske subjektet.
Slike setninger passer ikke i et vanlig setningsskjema.
Eksempel: På bordet ligger det et brev og venter på deg.
Utbryting
A Utbryting bruker vi først og fremst for å framheve et ledd i en setning.
Legg merke til:
1 I presenssystemet begynner en utbryting med: Det er
+
utbrutt ledd
2 I preteritumssystemet begynner en utbryting med: Det var
+
utbrutt ledd
3 Etter utbrytingen får vi en som-setning.
B Vi kan bryte ut alle ledd i en setning (unntatt verbalet). Hvis vi bryter ut
subjektet, må vi bruke som etterpå (som subjekt i som-setningen). Leddet som
brytes ut, får trykk når vi snakker, og vi presiserer det ofte som en motsetning til
noe annet. Utbryting brukes mest muntlig.
Siv har fått ei dokke av mormor.
Det er Siv som har fått ei dokke av mormor, (ingen andre har fått dokke)
Det er ei dokke Siv har fått av mormor. (hun har ikke fått noe annet)

Det er av mormor Siv har fått ei dokke. (hun fikk den ikke av noen andre)
Det er mormor Siv har fått ei dokke av.
15
Del 1 Grammatikk
Jon reiste til Bergen i går.
Det var Jon som reiste til Bergen i går.
(ikke Per)
Det var til Bergen Jon reiste i går.
(ikke til Stavanger)
Det var i går Jon reiste til Bergen.
(ikke en annen dag)
C Vi kan også bruke utbryting bare for å fortelle noe, og da legger vi ikke spesielt
trykk på leddet etter Det er/var :
Noen har knust vinduet i stua. Det er noen som har knust vinduet i stua.
I går kolliderte to syklister. I går var det to syklister som kolliderte.
D I muntlige spørsmål er det svært vanlig å bruke utbryting, spesielt i spørsmål med
spørreord. Da får vi: spørreord (med eventuelt tillegg)
+
er/var det
+
som-setning:
Hvem har knust vinduet?
Hvem er det som har knust vinduet?
Hvem snakket du med?
Hvem var det du snakket med?
Hva har skjedd her?
Hva er det som har hendt her?
Hva sa du? Hva var det du sa?
Hvor bor Petter?
Hvor er det Petter bor?

Når skal dere flytte?
Når er det dere skal flytte?
Hvilken etasje bor du i? Hvilken etasje er det du bor i?
Hvilke filmer går på kino nå?
Hvilke filmer er det som går på kino nå?
Hvis spørreordet er subjekt i den opprinnelige setningen, må vi bruke som.
E I spørsmål uten spørreord bryter vi ut når vi vil legge trykk på et ledd:
Bor du i Søgne?
Er det i Søgne du bor?
Reiser dere i morgen?
Er det i morgen dere reiser?
Har du malt dette bildet?
Er det du som har malt dette bildet?
Brakk Per beinet i går?
Var det Per som brakk beinet i går?
Brakk Per beinet i går?
Var det beinet Per brakk i går?
Var det i går Per brakk beinet?
16
Ordklasser
Ordklasser
Substantiver
Substantiver er navn på personer, dyr, ting og abstrakte begreper.
Egennavn - Fellesnavn
Substantiver deler vi i
- egennavn (Per, Oslo, Norge, Storgata osv.) De skal ha stor forbokstav.
- fellesnavn (en gutt, ei gate, en by, et land, ris, margarin, gull, kjærlighet)
Fellesnavn har tre genus (= kjønn). Legg merke til artiklene (en/ei/ei) og endingene:
- maskulinum (m)
=

hankjønn: en gutt - gutten
- femininum (f)
=
hunkjønn: ei/en bok - boka (boken)
- nøytrum (n)
=
intetkjønn: et hus - huset
Lær alltid artikkelen sammen med hvert nytt substantiv du lærer!
Støyping av artikkelen
Vanligvis bruker vi artikkel foran et substantiv i entall, men vi sløyfer den
- foran mengder vi ikke kan telle: Han kjøpte melk og kaffe. Vi ønsker oss snø til jul.
- etter former av vare eller bli når substantivet betegner en gruppe (nasjonalitet,
yrke eller andre grupper): Han er
araber.
Hun er
advokat.
Han er muslim.
Hun har nettopp blitt
bestemor.
- Når verb og substantiv kan oppfattes som et uttrykk eller en enhet:
Anne skrev brev til mormor i går. De vil kjøpe
leilighet.
Kan du spille pianoa
(Men hvis vi bruker adjektiv, må vi ta med artikkelen: Anne skrev et langt brev til
mormor. Hun er en dyktig advokat.)
«
17
Del 1 Grammatikk
Oversikter - ubestemt Form entall og Flertall
Entall:

Flertall:
Helt regelrette substantiver:
en bil
to biler
en pakke
tre pakker
ei dør
fire dører
ei klokke
noen klokker
et vindu
flere vinduer
et eple
mange epler
Substantiver på trykksterk -e en kafé
noen kafeer
mister ikke e før ending: ei skje
seks skjeer
Substantiver på -m etter kort en kam
to kammer
vokal får -mm- før ending: ei rem
to remmer
Substantiver på -el far en sykkel to sykler
sammendragning: en onkel
tre onkler
et kapittel
fire kapitler
et fengsel
flere fengsler
Noen substantiver på -er får en finger ti fingrer

også sammendragning:
en sommer to somrer
Disse substantivene skifter en hovedstad
to hovedsteder
vokal i flertall:
en kraft
av alle krefter
a -> e
ei and
to ender
ei hand (hånd)
to hender
ei rand
flere render
ei strand
flere strender
ei tann
32 tenner
ei tang
mange tenger
ei stang flere stenger
ei natt
flere netter
o -> 0
en fot
to føtter
en bot store bøter
en bonde
noen bønder
ei bok

fire bøker
ei rot
dype røtter
Ender på:
Hovedregel:
Ubestemt
form flertall
slutter på -er.
.er
18
Ordklasser
Entall:
Flertall: Ender på:
Regel 2:
(ingen
ending i
ubestemt
Nøytrumsord med én
stavelse får ingen ending i
flertall:
et hus
et ord
et bord
to hus
flere ord
flere bord
Regel 2:
(ingen
ending i
ubestemt

et skrivebord
to skrivebord
Regel 2:
(ingen
ending i
ubestemt
et barn
mange barn
form flertall) form flertall)
NB!
Unntak:
et sted flere steder
Mange ord for mål, vekt, en meter to meter
og penger får heller ingen
ending:
ei mil
en kilo
en liter
en dollar
en mark
flere mil
tre kilo
fem liter
ti dollar
to mark
Det samme gjelder noen få
en sko to sko
maskuliner og femininer
et par sko
med én stavelse:

en ting
en feil
en maur
en mygg
mange ting
flere feil
mange maur
tusen mygg
ei ski et par ski
ei lus mange lus
ei mus tre mus
Disse to ordene får ikke en mann to menn
ending, men vokalskifte: ei gås
fem gjess
Entall:
Flertall:
Ender på:
Regel 3:
«Personord" (om nasjonalitet/ en lærer
noen lærere
Regel 3:
yrke/familie) som ender på
en baker
flere bakere
-er i ubestemt form entall, får en tysker
noen tyskere
bare endingen -e i flertall: en amerikaner
tre amerikanere
en fetter
fire fettere

en svoger
tre svogere
NB!
Disse to får i tillegg en forelder to foreldre
sammendragning:
ei søster
tre søstre
Vokalskifte a -> e en far to fedre
o
~>
0
en bror
to brødre
en/ei mor
to mødre
NB!
a -• ø
en/ei datter tre døtre
Entall:
Flertall: Ender på:
Regel 4:
ending -r
+ vokalskifte
o
->
0 ei glo
ei klo
mange glør
fire klør
Regel 4:

ending -r
+ vokalskifte
NB!
e -+ æ
et håndkle
et tre
et kne
-klær
to håndklær
fire trær
to knær
r
Substantiver med bare Flertall
Noen få substantiver kan bare brukes i flertall. De betyr alltid grupper av ting eller
personer: penger, klær, søsken, vannkopper, meslinger (de to siste er vanlige
barnesykdommer).
Substantiver uten Flertall
• Ord for stoffer, materialer eller væsker kan vi ikke sette tall (eller noen/flere/
mange ) foran, og de har ingen flertallsform: gull, silke, luft, snø, ris, mat, kaffe,
utstyr, innbo osv.
Se Kvantorer for mengder vi ikke kan telle på side 36.
• Mange abstrakter (ord for egenskaper, tilstander) kan heller ikke brukes i flertall:
kjærlighet, hat, barndom, søvn, humør, kulde osv.
• Men: Alle disse substantivene har en artikkel, og den er det viktig å lære, for vi
bruker ofte ordene i bestemt form: kjærligheten, lufta, maten, gullet osv.
Fra ubestemt til bestemt Form
Hvis du kan de ubestemte formene av substantivet, er det lett å lage de bestemte
formene:
(1) Ubestemt form:
(2) Bestemt form:

Entall: en en vase
en kniv
en kafé
en kam
vasen
kniven
kafeen
kammen
en
Entall: en vase
en kniv
en kafé
en kam
vasen
kniven
kafeen
kammen
Entall:
ei
ei jente
ei bok
ei skje
jenta
boka
skjea
a
Entall:
ei jente
ei bok
ei skje

jenta
boka
skjea
Entall:
et
et eple
et vindu
et hus
et barn
eplet
vinduet
huset
barnet
et
Entall:
et eple
et vindu
et hus
et barn
eplet
vinduet
huset
barnet
Flertall: er
e
to bøker
to epler
bøkene
eplene
ene

Flertall: er
e
to hus
to barn
husene
barna*
Flertall: er
e
to søstre
to brødre
søstrene
brødrene
Flertall:
ere to lærere
to grekere
lærerne
grekerne
ne
Flertall:
ere
to klør
to trær
klørne
trærne
Merk: Alle femininer har valgfri artikkel ei eller en. De kan også få endingen -en i
bestemt form entall: ei/en bok
->•
boka/boken.
* barna
=

barnene. Alle nøytrumsord kan ha endingen -a i bestemt form flertall.
De to ordene barna og beina pleier alltid å ha denne endingen.
** Gjelder substantivene som følger regel 4. Alle disse har vokalskifte.
Ordklasser
Bruk av Formene
Ubestemt fonn bruker vi: Bestemt form bruker vi:
A Første gang vi snakker om noe:
Per kjøper en penn og to
bøker.
->
Kari og Per har kjøpt ny
leilighet.
->
B Etter possessive ord:
Mi(n) bok
—
Pers bil - alle hans venner
- Norges største by
C Etter en del faste bestemmerord:
• en bil - ei dør - et hus
fem bilder - to liter melk
/
tre kilo kjøtt
(når vi teller, måler eller veier noe)
• ingen/noen/flere/ en del
1
mange biler
•
mye/lite/litt/
ikke noe mat

• hver dag
—
hvert hus
• hvilken dag
/
hvilket hus
/
hvilke bøker?
A Vi snakker mer om noe vi har nevnt før,
eller om noe alle kjenner eller forstår:
Pennen koster 20 kroner, og bøkene koster
300 kroner.
Stua (selvfølgelig i leiligheten) er stor, men
kjøkkenet (også i leiligheten) er lite.
B Foran possessive ord:
Boka mi - bilen til Per - alle vennene hans -
den største byen i Norge
C Etter en del faste bestemmerord:
• den (nye) bilen
/
det (lille) huset /
de (store) bildene
• denne boka
/
dette huset
/
disse barna
• ingen av
1
ikke noen av bilene

• noen (fa) av
1
en del av husene
• flere av
1
mange av trærne
• hele dagen
/
halve natta
Ubestemt form av substantivet bruker vi altså
• etter possessive ord og en del andre faste bestemmerord*
• når vi presenterer noe nytt eller ukjent
• når vi snakker om noe generelt
*ubestemte artikler, grunntall, vektenheter og måleenheter, kvantorer for mengder
vi kan telle, og kvantorer for mengder vi ikke kan telle (om kvantorer se side 32)
Bestemt form av substantivet bruker vi
• foran possessive ord og uttrykk og etter en del andre faste bestemmerord*
• når vi snakker mer om noe som allerede er presentert
• når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til
• adjektivets bestemte artikkel, demonstrativer, kombinasjoner med av (når vi snakker
om deler av bestemte mengder)
I eksemplene ovenfor står de viktigste bestemmerordene for hver form. Les mer om
Possessiver på side 24-25, Demonstrativer på side 25-26 og Kvantorer på side 32-36.
Slike ord bestemmer alltid mer enn om det vi snakker om er ukjent eller kjent fra før.
Legg ellers alltid merke til hvilken form substantivet skal ha i forskjellige sammen-
henger, for eksempel sammen med enkelte preposisjoner.
21
Del 1 Grammatikk
Når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til, bruker vi
ofte bestemt form av et substantiv selv om det er første gang vi nevner akkurat dette

substantivet.
Studer eksemplene:
(min rygg, selvfølgelig, og jeg har bare en )
(du vet at han og jeg går på norskkurs)
(jeg vet at hun nettopp har sett på et bestemt hus)
(den jeg bad deg gjøre)
(det er bare en fabrikk på dette stedet)
(til min faste lege)
(min tann, men jeg har mange tenner)
(det er mange fabrikker, jeg vet ikke hvilken)
(en eller annen lege)
Jeg har så vondt i ryggen!
Ali var ikke på norskkurset i dag.
Likte du
huset,
Laura?
Er du ferdig med oppgaven?
Jon arbeider på fabrikken.
Jeg må ringe til legen i dag.
Men:
Jeg har så vondt i ei tann!
Per arbeider på en fabrikk.
Jeg må ringe til en lege i dag.
Genitiv
Genitiv lager vi ved å føye -s til
- egennavn: Annes mann, Norges hovedstad, Oslos gater
- fellesnavn: en times tid, alle gutters drøm, noen dagers arbeid, guttenes mor
S-genitiv står foran et annet substantiv, og dette substantivet står alltid i ubestemt
form.
S-genitiv brukes i enkelte spesielle uttrykk:

Ta med deg regnfrakk for sikkerhets
skyld.
Han drog tilsjøs da han var 18 år.
I påsken drar mange nordmenn til
fjells.
Vi gikk til
fots.
Han har dratt tilskogs.
Se også om eieforhold på side 74.
22
Pronomen
Pronomen er ord vi kan bruke i stedet for substantiver.
Personlige pronomen
Personlige pronomen og possessiver er her satt i samme skjema for oversiktens skyld:
Pronomen
Possessiver
Subjektsform Avhengighetsform
Possessiver
jeg
meg
min/mi/mitt/mine
du deg
din/di/c
itt/dine
han
hun
den
det
ham/han
henne

den
det
seg
hans
hennes
dens
dets
sin/si/sitt/sine
vi oss
vår/vårt/våre
dere
dere
deres
de
dem
seg
deres
sin/si/sitt/sine
Subjektsformen (nominativ) av et pronomen bruker vi bare når ordet er subjekt i setningen.
Avhengighetsformen (akkusativ) bruker vi når ordet ikke er subjekt.
- Han, hun, den, det og de har en spesiell refleksiv avhengighetsform: seg.
Bruk av pronomenformene
Subjektsform:
Jeg har en god venn.
Har du en venn?
Hun har en venn.
Han har en gammel onkel.
Vi
har mange venner.
Har dere mange venner?

De har en sønn.
Avhengighetsform:
Snart kommer han og besøker meg.
Kommer han snart og besøker deg?
Han kommer snart på besøk til henne.
Han skal komme og besøke ham.
De besøker oss ofte.
Besøker de dere ofte?
Sønnen kommer ofte på besøk til dem.
Refleksiv form:
Jeg gleder meg til det.
Gleder du deg til det?
Hun gleder seg til det.
Han gleder seg til det.
Vi gleder oss over det.
Gleder dere dere over det?
De gleder seg over det.
Jeg gleder meg til noe hyggelig i framtida. Jeg gleder meg over noe som har skjedd eller pleier å skje.
En del verb brukes bare refleksivt, for eksempel: skynde seg, gifte seg.
Men etter mange verb kan pronomenet ha både vanlig avhengighetsform og refleksiv
avhengighetsform:
Siv er to år. Ida legger henne klokka sju.
Ida legger seg klokka ti. =
Se også Refleksive verb på side 49.
Ida legger Siv.
Ida legger Ida. (men slik kan vi ikke si det )
Resiprokt pronomen
Hverandre:
Jeg ser på deg, og du ser på meg.
=

Vi ser på hverandre.
Harald elsker Anne. Anne elsker Harald. = De elsker hverandre.
Del 1 Grammatikk
Ubestemte pronomen
Vi har tre ubestemte pronomen: man, en og det.
En og man bruker vi når vi ikke tenker på spesielle personer, men for eksempel på noe
som gjelder mange. Man kan bare brukes som subjekt, en kan være både subjekt og
objekt:
Man/en skal ikke skue hunden på hårene.
En/man bør takke når noen gir en noe.
Det brukes som subjekt (eller objekt) i flere slags setninger:
Det regner.
Det sitter noen fugler på taket.
Nå har jeg det bra.
Se Det og det-setninger på side 13, Presentering på side 15 og Utbryting på side 15.
Possessiver
Possessiver forteller hvem som eier eller har noe.
Min,
din, hans, hennes, vår, deres
«Eier»:
jeg
du han hun
vi
dere de
Dette er bilen
min din vår
Dette er boka
mi di hans hennes vår deres
deres
Dette er huset

mitt ditt vårt
Dette er bøkene
mine dine våre
Substantivet forteller hvilken form vi må bruke. Ovenfor står possessivet etter
substantivet, det er vanligst på norsk. Da må substantivet ha bestemt form. Vi kan
også la possessivet stå foran substantivet, da skal substantivet ha ubestemt form.
bilen min min bil
boka mi mi(n) bok
huset mitt mitt hus
•
mine mine bøker
Possessivet står ofte først når det har trykk:
Dette er min penn, ikke din. Det var ikke hennes skyld.
Vi kan forsterke et possessiv med adjektivet egen. Da står også alltid possessivet først:
Det var hans egen skyld. Jeg vil bestemme i mitt eget hus.
Merk at «egen» også skal ha ubestemt form (se adjektiv på side 27).
Se også Eieforhold på side 74.
24
Ordklasser
Sin/si/sitt/sine
Under Pronomen på side 23 står det en oversikt over sammenhengen mellom
pronomener og possessiver. Der ser vi at han, hun og de også har en refleksiv
possessivform: sin/si/sitt/sine.
Sin/si/sitt/sine bruker vi bare om noe som tilhører subjektet:
Ida vasker klærne sine.
- klærne tilhører subjektet:
Ida vasker genseren sin
og jakka si
og skjørtet sitt
- og hun pusser skoene sine.

Ida vasker klærne til Siv.
—
klærne tilhører ikke subjektet:
Ida vasker genseren hennes
og jakka hennes
og skjørtet hennes
—
og hun pusser skoene
hennes.
Sin/si/sitt/sine kan vanligvis ikke stå som en del av subjektet eller etter former av å være:
Vi må si: ^Vi kan ikke si:
Du kjenner Ida, men hvem er Siv?
Siv er dattera hennes.
Dattera hennes er to år.
Viva er subjektet i de forskjellige setningene?
Hvis vi bruker sin/si/sitt/sine i stedet for genitivsform av substantivet, kan vi likevel f
ordene i subjektet eller etter er (dette bruker vi så å si bare muntlig!):
Per sin bil ble stjålet i går. Dette er Siv sine sko. Har du sett Ole sitt slips?
Petter
sa
at
CULe
mÅtto sette
sy^\<elcr\ si-yi \ ga.sa.sje.xv. ((31es sykltei.^
Petter sa at Ole måtte sette sykkelen hans i garasjen. (Petters sykkel)
Demonstrativer
De viktigste demonstrativene er denne/dette/disse og den/det/de.
A Denne, dette og disse bruker vi om noe som er nær oss
(vi kan ta på det eller holde det).
B Den, det og de bruker vi om noe som ikke er nær oss

(for eksempel noe vi bare kan peke på).
Den/denne brukes alene eller foran maskuliner eller femininer i entall.
Det/dette brukes alene eller foran nøytrumsord i entall.
De/disse brukes alene eller foran substantiver i flertall.
Når vi bruker et demonstrativ alene, er substantivet underforstått.
C Når vi snakker, får demonstrativer trykk. Substantivet må ha bestemt form.
Kan jeg få prøve den genseren? Denne (genseren) er for liten.
Vil du ha den jakka, eller liker du denne (jakka) bedre?
Er det skjerfet nytt? Dette (skjerfet) er nokså gammelt.
Disse skoene passer bra, men de (skoene) jeg prøvde først, var for små.
25
Del 1 Grammatikk
D Det og dette
I spørsmål med hva eller hvem
+
er bruker vi ofte det eller dette:
Hva er dette (som jeg tar på)? Det er en penn
/
ei bok
/
et brev
/
to blyanter.*
Hva er
det*
(som jeg peker på)? Det er en mann
/
ei dame
/
et vindu

/
tre stoler.
Hvem er det? Det er Anne.
/
Det er kona til Harald.
—
Hvem bruker vi bare om personer for å få vite navn eller få en annen forklaring på
hvem det er. - Når vi ser på et bilde, spør vi ofte med det selv om vi har bildet nær oss.
*Vi må bruke det eller dette foran er/var når vi får et substantiv etterpå, uansett om
det er entall eller flertall, og uansett hvilket kjønn eller hvilken form substantivet har.
Vi sier:
Vi kan ikke si:
Det er en penn.
Dette er boka mi.
Det er to stoler.
Det er Anne.
J^enTer
en penn.
Djesfie er boka mi.
J^er
to stoler.
^*tf£er Anne.
**Merk: med trykk på er, ikke på det: Hva er det? ~ Hva er det du vil?
Er det noe i veien?
Adjektiver
Adjektiver forteller hvordan personer eller ting er eller ser ut. De beskriver også
egenskaper, handlinger og tilstander.
Som adjektiver regner vi også ordenstallene og presens partisipp av verb. Perfektum
partisipp av verb blir ofte brukt som adjektiv.
Vi bøyer adjektivene på to måter: samsvarsbøyning (= bøyning i genus og tall) og

gradbøyning.
Om samsvarsbøyning
Substantivet som adjektivet beskriver, bestemmer hvilken form adjektivet skal ha.
De fleste adjektiver har tre ubestemte former (hovedregelen). Lær endingene på
adjektiver som har variasjoner i skrivemåten, og på dem som bare har to former eller
én form. Legg merke til at bestemt form entall (unntatt for liten) alltid har samme
form som flertall (i flertall er ubestemt form lik bestemt form), og at den nesten alltid
slutter på -e.
26